Lørdag 23.4.22 nådde konflikten mellom Pål Steigan og partiet Rødt riksmediene. Både Ukeslutt og Dagsrevyen hadde oppslag. Ble vi noe klokere av disse oppslagene? Neppe. Vi skjønte nok at det er en konflikt men ikke innholdet i koflikten for man snakket bare i generelle vendninger om at Steigan hadde fått mye motbør, og at han ble anklaget for å spre russisk propaganda, spredd vaksinemotstand (bla. latterliggjøring om bruk av munnbind) og at han leflet med ytre høyre. Sannhetsvitnene var styreformann Per Gunnar Skotåm i eierselskapet bak bloggen Steigan.no og den gamle ringreven Harald Stanghelle fra Aftenposten som uttalte i Dagsrevyen at Steigan alltid hadde vært en konspiratør. Tenk det! Ukeslutt var nok mest redelig siden de bragte et lengre intervju med både styreformannen og Steigan, men de plasserte det hele i en «edutanment»-ramme.

Mønsteret er monsteret

Det hjelper ikke bare å snakke om det, mener parterapeut Frode Thuen.

Likte du det?, sier den ene til den andre.

Deilig, men spagettien kunne kanskje ha kokt litt lenger, lyder svaret.

I tegneseriestripen ender det med krangling for det gifte monsterparet, og én av partene forlater bordet i sinne: «At jeg i det hele tatt kunne gifte meg med deg!»

Er «ekslusiviteten» det å ha følelsen av å være den viktigste i den andres liv selve kjærligheten eller relasjonen? Jeg stussedt litt på en kommentar fra psykolog Peder Kjøs i VG helg forrige uke. Der sa han følgende til en fraskilt mann som opplevde problemer i relasjonen til den tidligere kona:

Vi er opptatt av hvor viktige vi er for de som er viktige for oss,naturlig nok. Hvis du skal føle deg trygg og avslappet sammen medmannen din, trenger du å vite at du er den viktigste i hele verden forham. Alt som kan true plassen din i hjertet hans er skummelt. Duvet jo at en annen har hatt den plassen en gang. Betyr det at plassendin ikke er så sikker som om du var den eneste ene for ham?

Er dette realitet eller er det et luftslott? Er det noe vi klarer å leve opp til i en verden av brutte relasjoner, brutte illusjoner? Må man tro på dette for å tro på kjærligheten? Verden er jo ikke slik… Det er vel en del av det å tro på den eneste rette..

Jeg fant en god illustrasjon til dette i en sekvens i den danske krimserien «Når støvet har lagt seg».

Kapitlet med tittelen «Nyliberalismen inni oss» i Linn Stalsbergs bok Det er nok nå åpner med et sitat fra Margaret Thatcher som ender med setningen «Økonomi er metoden; målet er å forandre hjertet og sjelen». Det er en slående formulering. Denne teksten tar dette og det påfølgende kapitlet, «En nyliberal psyke?» som utgangspunkt for diskusjon. 

Sosiologen Brene` Brown snakker i artikkelen «Skam, sårbarhet og mod» i det svenske tidskriftet Modern Psykologi om sårbarhet og skam.

(Å vise) sårbarhet er den viktigste faktoren for å nå menneskelig nærhet. Denne erkjennelsen førte til et personlig sammenbrudd. Felles for de menneskene som liksom våkner opp og føler at de strekker til (duger på svensk) og som har virkelig kontakt med andre i sine omgivelser er deres mot til å være sårbare, deres medfølelse med seg selv og andre, og at de tør å være ufullkomne (ikke vise fram et perfekt bilde av seg selv). Brene`Brown kaller disse menneskene for «helhjertede». Les videre →

Følelser spiller en avgjørende rolle i menneskenes liv, enten det gjelder samarbeid i sosiale grupper, seksualitet og reproduksjon eller som motivasjon for handlinger og valg. Følelsene gir livet mening. Ifølge den biologiske utviklingslæren har følelser derfor vært nødvendige for menneskers og dyrs overlevelse som arter. (Wikipedia)

Les mer: https://www.dropbox.com/s/19v8hyjqetxqb94/Affektfobi%20og%20andre%20f%C3%B8lelser.pdf?dl=0