I et interessant intervju med Hans Olav Brenner i Aftenposten (13.9.14) kan vi lese: -I Brenners bil ble det snakket om fenomener som fenget hundretusener av TV-se-ere. Kanskje fordi det var lun snakk som utvidet horisonten, enten det gjaldt eldrebølge, arkitektur, lederstil, sport eller kulturlandskap i forfall. Marit Larsen delte erfaringer om kjærlighet. Med Monty Pytons Michael Palin reflekterte Brenner over hva minner og hukommelse betyr, og Eva Joly satt ved siden av ham og var tydelig på hva hun mente om dagdrømmer: «Enten lever du livet ditt, eller så drømmer du det». Det syntes Hans Olav Brenner var litt strengt. Han fikk dårlig samvittighet for at han drømmer for mye. Er det virkelig så galt å dagdrømme? Utelukker det ene det andre? Ikke ifølge forsker Annika Melinder, hun sa tvert imot at «Når hverdagen blir for fragmentert, faller dagdrømmene bort. Og disse høyst nødvendige pausene som utvikler hjernen vår, smuldrer bort.» Hans Olav Brenner sier han kan være meningsløst grublete og er typen som kan opphøye ro og konsentrasjon som viktige bestanddeler i livet sitt. Samtidig er han også helt motsatt, ekstatisk ekstrovert og sosial og blir fort rastløs, ikke minst på møter som varer for lenge.

–Da må jeg frem med mobilen under dekke av at jeg googler noe med relevans for møtet. Jeg har utvilsomt fått dårligere konsentrasjonsevne siden sist jeg laget litteraturprogram. Jeg tar for eksempel hyppigere pauser fra lesingen for å sjekke nettaviser og e-post.»

(Jeg går litt videre på Annika Melinder og finner en artikkel om «Falske minner kan skapes«.)

Under overskriften: Snakkesalig omgangsform kan vi lese:

«Kanskje er hans medfødte evne til å bry seg om andre noe av hemmeligheten ved at han så lett får folk i tale? En kollega for-teller at Hans Olav Brenner kan snakke med hvem som helst – og at han liker det, selv når andre begynner å gjespe og kjede seg, så står han der og lytter interessert.

–Er du generelt opptatt av å møte mennesker?

–Nei, det kan jeg ikke si. Men det går an å ha helt ålreite samtaler med de aller fleste. Men jeg er ingen overdrevent tålmodig type. Jeg kan fort begynne å kjede meg og er ikke glad i å høre hva absolutt alle har å fortelle til enhver tid. Jeg liker bare en snakkesalig omgangsform. Jeg blir litt usikker av folk som er for tilbakeholdne, men også av folk som er for frempå. Og folk som er for sosialt kompetente blir jeg lett skeptisk til. Det må være en komponent av usikkerhet der. Han hadde gjerne sett at alle var litt mer ydmyke. For er ikke mangel på kledelig beskjedenhet eller ydmykhet, et tegn på at samfunnet er i ferd med å gå av skaftet? spør han, men sier samtidig at han er fullt klar over at hans egne krav ikke uttrykker den forsiktigheten han selv etterspør.

Lenke til intervjuet med Brenner.

Brenner kommer med en bok om det å snakke sammen.