I går hadde jeg en tanke da jeg så på videoen om tankestrukturer (måten vi organiserer verden på i et hierarkisk system satt opp mot en nettverkskopling) og det handlet om hukommelse. Da jeg nå skulle ta tak i den tanken i morges måtte jeg gå tilbake og finne ut hva jeg hadde holdt på med. Et øyeblikk ble jeg redd for at jeg hadde mistet tanken for godt. Selv om den var “grensesprengende”. Da jeg gikk tilbake til videoene kom den relativt kjapt. Den handlet om problemene med dårlig hukommelse og den dårlige evnen til å gripe det som foregår der ute på skjermen og holde ting i hodet – i møter og forelesninger og at den som har dårlig hukommelse eller en annen læringsstil vil bli «handikappet». I allfall hvis man ikke klarer å skape bilder i eget hode. Det blir verre og verre når powerpointslidene bare farer forbi fulle av tekst… Da hjelper det heller ikke å skrive ned for det du noterer er jo bare et resyme av den bildeløse teksten (en undersøkelse i Pedagogisk tidskrift antydet at de som noterte flittig ikke lærte mer – kanskje heller mindre – enn de som ikke gjorde det…).

Her kommer jeg tilbake til lord Robert Winston fra London (konferansen learning and technology med et foredrag om læring – at det handler om å skape bilder og forbindelser i hjernen) og innlegget til Øystein Ramseng om “det store bildet” – på bloggen ytrevenstre.no. Det er kanskje ikke hukommelsen som er det viktigste men bildene. Hukommelsen kommer med bildene. Det er jo nettopp det som er selve poenget! Bilder er konkrete og det fører meg til Maria Hammarén og “Ørnpilen”. Det er først når begrepene blir knyttet til et konkret eksempel at det er mulig å gripe tanken og se hva den betyr. Tenker også tilbake på kollega Grethes innspill til en kursleverandør og det som førte til “Mindmanen” som visualiserer prosessen og Pias og mine forsøk med mini-flipover”, «røde», «gule» og grønne samlinger…. (Denne lenken  tar deg til en mock-up eller designeksempel uten reelt innhold hvor jeg prøver å visualisere en prosess. Med et slikt bilde kan man gå fram og tilbake og knytte det man har vært gjennom til en struktur.) Birte og jeg har også vært innom dette temaet.

Jeg har som sagt vært her før i ulike sammenhenger.  Det dukker også opp i forbindelse med ønsker om å digitalisere forelesninger. Nå har vi et system for opptak og distribusjon av skjerm/powerpoint- på jobben, og da er det jo bare å trykke på record-knappen…

Det er på tide å ta det videre.

Vi driver hele tiden ikke bare med overbelastning av våre hjerner (se artikkelen om «Forelesningskunst må læres» i Tidskrift for den norske legeforening) – prøver å fylle på og fylle på – men vi skaper ikke de nødvendige bildene eller knaggene. Det renner bare av som olje på en våt overflate. Det er ikke rart at det ikke skjer noen endring i vår praksis.

(Her kan man selvfølgelig også snakke om læringsstiler og at vi er forskjellige som mennesker. Noen klarer åpenbart bedre å agere i den tekstlig, symbolske verden, og da hjelper det også med en god hukommelse).