Blyghet og skam

munchs-skrikHenrik Nilsson hadde et radioessay om blyghet på Sveriges Radio (P1) i 2011. Han ser på blyghet ut fra ulike synsvinkler og trekker fram to forfattere som har behandlet temaet: Janet Frame og Franz Kafka. Blyghet og skam må jo henge sammen. Kan man si at blyghet er en skamreaksjon?  

Programmet finnes her.

Sommeren 2011 overnattet Kristin og jeg på en svensk herregård ved navn Hennickehammar. I etterkant skrev jeg følgende i mine dagboksnotater: «Verden er av og til forunderlig og sammentreff kan synes mer enn tilfeldige… På vei fra Hennickehammars herregård lyttet vi til et radioprogram om blyghet av Henrik Nilsson Dette var rett inn i min bok om «Gamle brev». Jeg interesserer meg for temaet og har knyttet sammen blyghet med skam og lavt selvbilde. Dette er noe jeg ikke har reflektert over tidligere. Det viser seg så at det samme mannen hadde et kåseri om Arthur Koestler; skammens biografi! Det betyr jo at jeg også var opptatt av skammen i ungdommen. Den lenken bragte meg videre til boka «Skamfert av Gøran Larsson». Den har jeg lest i morges (tampa-dag) og den har gitt meg mye som jeg vil komme tilbake til. (G¨ran Larsson betegner blyghet som en mild form for skam). Det pussige var at jeg kom til å tenke på mamma og den skammen hennes sykdom både påførte henne og oss. Mens jeg leste lyttet jeg til Leonard Cohen. Jeg fikk lyst på noe nytt og søkte etter pianomusikk. Opp kom en CD som jeg spilte av. Første sangen var: Day by day, eller bedre kjent som «Blott en dag…». Den sangen som jeg forknipper med mamma fremfor alle andre. Jeg måtte gråte en skvett… Samtidig hadde jeg en metarefleksjon om meg selv, at jeg satt og gråt og hvorfor jeg gjorde det? Eller heller om hvorfor jeg ikke bare kunne være i gråten og leve den ut, hvorfor måtte jeg reflektere over grådet.? Det ble samtidig en refleksjon på et nytt nivå; jeg reflekterte over min egen refleksjon. »

I forrige uke sendte min reflekterende kollega Hanne Webster meg en artikkel om skam av Finn Skårderud. Den grep meg og jeg begynte å tenke tilbake på skam i forhold til meg selv og min familie. Mammas skam «jag en syndig kvinna» (som er nevnt flere ganger i journalene hennes) – i forhold til eget liv (seksualiteten), abortene, «schizofrenistemplet» (jeg vet ikke om hun følte det siste. Vet ikke om hun tok det innover seg)… Familiens skamfølelse – en mor som var schizofren, Rare ting som hun gjorde… Jeg tenker at synd og skam er nøye knytta sammen. Jeg har ikke vært så opptatt av skam de seinere åra. Jeg har undret meg over at skam har vært så fraværende i den offentlige samtalen. Nå er den jo på alles lepper med TV-serien «Skam» og det synes jeg er veldig bra. Artikkelen til Skårderud er en veldig god oppsummering. Han snakker om ulike typer av skam og at skammen har blitt mer og mer borte i det offentlige (det skamløse trer fram – tenk på presidentkandidat Trump), men det betyr ikke at skammen blir borte – tvert om den blir privatisert og ny type skam oppstår: skammen fordi man ikke strekker til, ikke klarer å leve opp til «idealene». Skårderud snakker også om den dype, hemmende skammen som lukker igjen og stenger ute dialog og hva som er veien ut: være modig og åpne opp og gå i dialog om egen skam; dele.

Lenke til Skårderuds artikkel.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s