Jeg hater mellomrommet, eller kanskje mer mangel på mellomrom. Det øyeblikket du må gripe ordet i diskusjonen, i møtet eller samtalen. Akkurat der den som har ordet stopper opp og det er en åpning. Det er det jeg som regel misser. Jeg er ikke rask nok. Jeg er ingen sprinter. Jeg er samtidig alt for høflig, for helst må du være på banen akkurat et par tiendedels sekunder før siste taler stopper.

Du må på en måte forutsi når han kommer til å stoppe og ta stafettpinnen før han har stoppet akkurat som på friidrettsarenaen.   Du må i tillegg ha en startreplikk som du kan få ut mens du tenker deg om. Finner ut hva du egentlig hadde tenkt å si.   -“Jeg mener at det ligger et problem begravet her som vi må ta tak i”   Så kommer mellomrommet der jeg ofte mister stafettpinnen og fomler, før en annen sier:   -“Du er inne på noe der, men har du tenkt over…“   Så sier neste taler kanskje nesten akkurat det jeg hadde tenkt å si og dermed er det ingen grunn til at jeg skulle si det på nytt igjen. Man er jo høflig og vil tross alt at debatten skal gå videre. Eller så sier vedkommende noe helt annet som vrir debatten i en ny retning og som gjør det veldig vanskelig for meg å komme tilbake og si det jeg hadde tenkt å si.   Ja, det er mange øyeblikk som går tapt for meg mens jeg fomler etter stafettpinnen.    Jeg vil jo delta. Jeg vil jo bidra med noe. Jeg vil jo bringe diskusjonen videre. Jeg vil jo vise de andre (og ikke minst meg selv) at jeg har noen fornuftige tanker inne i hodet. Jeg ønsker å løpe en etappe, og jeg ønsker å bli verdsatt. I stedet sitter jeg med en tapsfølelse og forbanner mellomrommet eller vekslingen. Mine egne tanker blir ikke fanget opp og fordufter som regn på varm asfalt. Jeg blir utydelig og viskes ut både overfor meg selv og overfor andre. Etter hvert mister jeg kontakt med mine egne tanker. Det er ikke gitt at det er de raskeste som alltid har de “beste svarene”, de mest nytenkende tankene eller de tankene som åpner opp og bringer diskusjonen videre. Tvert om kan de raske lett legge lokk på debatten ved å konkludere før temaet er luftet skikkelig. Mange sprintere har også en tendens til å holde på pinnen og løpe flere distanser; ta opp flere temaer før de gir seg i første omgang… Kanskje det også er årsaken til at det blir tatt mange feilatike beslutninger i bedrifter og organisasjoner? Sakene blir ikke skikkelig belyst før man konkluderer. Det felles samtalerommet er et begrenset rom, og hvis vi mener at det er viktig å få fram flere stemmer, at flere stemmer bringer diskusjonen videre og belyser temaet på ulike måter, ja da må vi legge til rette for at alle stemmene kan komme fram. Vi må ikke gjøre diskusjonen til et sprintløp hvor bare de raskeste får en stemme. Dette gjelder alle typer diskusjoner, privat og på jobben. Det er som regel alltid noen som dominerer areanaen og som setter dagsorden. Kanskje ikke alltid bevisst selv om det for mange kan være “berusende” og godt å være den som “har ordet i sin hånd”.

Er det for mye forlangt å be sprinterne å ta en pause og se seg rundt og være litt nysgjerrige overfor de andres meninger? Reflektere over hvorfor det alltid er noen som sier veldig mye mens andre sier tilsvarende lite? Spørre seg selv om de andre ikke har noen mening, eller om er det ting som hindrer dem i å si sin mening? Hva kan du gjøre for å få dem på banen? Det er ingen menneskerett å dominere en hver diskusjon og det er ikke sikkert at det fremmer diskusjonen… Hvilke “triks” kan vi som ikke er så raske og som fomler med stafettpinnen ta i bruk? Vi utsetter jo oss selv for en “selvoppfyllende” profeti. Vi har en lang praksis hvor vi kommer til kort i slike diskusjoner og vi forventer etter hvert ikke noe annet. Vi blir tilskuere mer enn bidragsytere og det skal stadig mere til for å få oss på banen. Kanskje vi kan reise en diskusjon om hvordan vi diskuterer. Metakommunikasjon om hvordan vi kommuniserer. Vi må bli modigere og kaste oss ut i det. Kanskje kan vi alliere oss med andre som også har problemer med å nå ut og fram? Klarer vi det tror jeg at vi kan gjøre om stafettløpet til en fellesstart hvor flere bidrar og fyller på i det felles kunnskapshavet.