Overeksponert

-Litt mer til siden og hold den litt høyere. Sånn ja.

Vegard så gjennom søkeren og trykket ned utløseren. Belysningen var riktig og det var ingen reflekser i motivet. Han likte best å ta bilder i naturlig lys. Det ble varmere og mer naturlig. Med kunstlys ble motivet ofte kaldere og mer sterilt. Naturlys var rett og slett mer naturlig og stjal ikke oppmerksomheten fra kunstverket, selve hovedpersonen.
Han smilte til kunstneren.
-Skal vi ta flere bilder?
-Ja, det er et par til som jeg vil at du skal forevige.

Det var lenge siden han hadde hørt det gammelmodige uttrykket «forevige», men det var jo det han drev på med. Han foreviget kunstverk. Laget kopier som kunne spres til mange – var med på å distribuere kunstverket og gjøre det tilgjengelig gjennom kataloger og websider. Foreviget var mye mer dekkende en det hverdagslige «ta bilder». Han levde ikke av å ta bilder av kunstverk, men av å forevige kunstverker!

Vegard likte jobben sin. Andre i samme situasjon ville nok ha sagt at de elsket jobben sin, men Vegard var ikke vant til å ta så store ord i sin munn. Vegard hadde jobbet med bilder hele livet. Han husket sitt første kamera – et Kodak Instamatic med blitzkube. En liten revolusjon – filmkassett som du enkelt satte inn i kameraet og blitzcuben med fire lyspærer som snurret rundt automatisk etter at du hadde tatt et bilde. «Så enkelt at til og med mor kunne ta bilder» som det het i den kjønnsdiskriminerende reklamen… Ideelt for en ung mann. I ettertid hadde han lært at Instamatic ble lansert i USA samme år som han ble født i 1963. Vegard fikk sitt første Instamatic-kamera da han var 8. En stor dag; ta sine egne bilder! Det var starten på magien. Det kom mere magi – ikke minst i mørkerommet – etter hvert og nye kameraer.

De jobbet systematisk med motivene og heldigvis holdt lyset seg uten noen store overraskelser.

-Vil du ha en kopp kaffe eller kanskje et glass hvitvin…? Eller er det for tidlig på dagen for deg?

Han så på henne, kunstneren som han så vidt hadde blitt kjent med gjennom en gallerieier og tenkte seg om. Det var jo litt tidlig på dagen, men han hadde jo egentlig tid og mulighet. Ikke noen flere oppdrag den dagen og han hadde jo mest tenkt å gjøre ferdig bildene (korrigere og beskjære), rydde litt hjemme og forberede moms-regnskapet. Alt det kunne jo i grunnen vente. Kanskje han skulle være litt dristig og slå til på vinforslaget.

-Kanskje et glass vin hvis du kan vente på bildene til i morgen?
-Ikke noe problem. Bare de er ferdige til neste uke så holder det for meg. Jeg har en god hvitvin som ikke er for søt og litt ost og noen kjeks.

-Er du interessert i kunst eller er du bare opptatt av å forevige?
-Jeg er ingen kunstkjenner hvis det er det du mener, men jeg liker mye kunst, og er jo opptatt av at mine bilder skal fremheve kunstverket, eller kanskje snarere… Han lette etter riktig ord
-En slags symbiose tenker du? Jeg ser det iallfall slik…
-Ja, for det er jo ikke bare kunstverket, kunstverket inngår jo i en sammenheng mot en bakgrunn som her i atelieret ditt eller i en kunstsalong enten den er helt hvit, eller på en skjerm for den saks skyld… Vi ser jo aldri bare kunstverket. Det er alltid noe rundt. Min oppgave blir å fange kunstverket i en gitt sammenheng…i en kontekst. Jeg liker å ta bildene rett på slik at de blir mest mulig autentiske.

Han likte ordet kontekst. Hva kom det egentlig av? Kontekst. I tillegg til teksten? Alt var jo tekst. Eller var det tvert om tekstil eller vev… At tekst kom av tekstil, vev, mønster, noe som hang sammen?

-Interessant. Ja, slik tenker jeg også. Det er jo derfor jeg har bruk for deg, og det er derfor jeg tenker symbiose. Ellers kunne jeg jo bare ha tatt iPhonen min – bortsett fra at jeg ikke liker iPhone – og tatt bilder selv… Jeg har bruk for ditt blikk, ditt øye…

Så deilig at hun så det, at han tilførte noe ikke bare «tok et bilde». Det var jo nettopp det som var hans greie. Derfor var det jo heller ikke bare «å forevige» egentlig, men det var uansett et bedre begrep enn «å ta bilde» eller kopiere… Men hva med iPhone. Han elsket jo iPhone selv om han ikke var en del av «menigheten». Skulle han si noe om det. Nei, det var viktigere å følge sporet om kunsten og konteksten. Hun var inne på noe, de var inne på noe. Han følte en beruselse og den kom ikke bare av vinen…

-Det er godt at du sier det for mange tenker nok at min jobb bare er å ta bilde eller «plåta» som de sier i Sverige. Da kunne man jo også bare lagt kunstverket på en scanner og ferdig med det…

De satt i Stresslesstoler ved et lite settebord med en kurv med kjeks, en tallerken med tre ulike oster, en drueklase, et par kniver og lange smale vinglass. Hun hadde satt kurven ovenpå noen magasiner, et par uåpna brev og noen skisser.

-Plåta… Artig ord. Hva kommer det av tro? Er ikke plåt det samme som blikk, altså ikke blikket men det vi har i takrenner ol.
-Nei, nei… Det er fotohistorie. De første bildene ble tatt opp på glassplater med lysfølsom emulsjon. Glassplater heter glasplåtar på svensk. Derav «plåta»…
-Det visste jeg ikke. Artig med gamle ord som lever igjen når teknologien endres. Spille en plate feks. Det gjør vi jo stort sett ikke lengre. Vi spiller av en lydfil, men det er jo ingen som snakker om det… Vil du lytte til den nye lydfila til Kraftwerk…
-Ja…
-Vil du…?
-Var det et spørsmål? Jeg har ikke noe forhold til Kraftwerk…
-Jo, jo… Musikken er jo også egentlig en del av konteksten. Jeg lytter mye til musikk når jeg maler og det påvirker jo det jeg skaper. Jeg er ikke så bevisst men jeg følger impulsene mine… Men ja, hvis du ikke har lyttet til Kraftwerk… Snu deg rundt og se på det bildet som står på staffeliet…

De satt i Stressless-stoler som en gang hadde vært hvite eller kremgule. Nå hadde de en del malingflekker i tillegg til at hun (antakeligvis) hadde malt en del små figurer – noen hjerter i forskjellige fargevalører, et hjerte med to bokstaver med et svart kryss over, et barneansikt, et hestehode…

Hun hentet fram et nettbrett og gikk inn på Spotify. Plutselig oppdaget han høyttalerne som hang i taket – i rommets alle fire hjørner.

-Dette inspirerer meg og blir en del av konteksten. Låta heter «Neonlights» og jeg har tenkt at tittelen på verket skal være det samme. Hører du ikke bokstavlig talt hvordan penselen lager prikkene mekanisk… Supp, supp… Prikk for prikk og så stiger det fram noe annet i bakgrunnen – ansiktet som nærmest bare er som en sky… Kanskje bildet burde være levende…? En musikkvideo….? En installasjon… Første tanken var å plassere bildet på et staffeli og henge på hodetelefoner slik at betrakteren også ble en del av prosessen i ettertid, eller at betrakteren kunne forestille seg prosessen…

-Det minner meg litt om hun japanske som stilte ut på Høvikodden (Det er enkelte navn jeg bare ikke klarer å huske). Jeg tok en del bilder for katalogen og nettsidene. Det meste kom jo ferdig. Det er et problem etter hvert, derfor er det bedre for meg å jobbe sammen med dere norske kunstnere.

-Ja, jeg ble inspirert av Jayoi… Kusama. Helt klart. Vanvittig…! Veldig kreativt…! Alt bygger jo på alt… Det er ikke lett å være original og helt nyskapende i vår tid. Det meste er jo allerede gjort men vi får heldigvis nye materialer og også nye medier… Men kjenner du noe av det jeg prøver å formidle?

Han var ikke helt der. Det var uvant for ham å tenke musikk og bilde sammen. Han prøvde å være åpen, ville være åpen.

-Jo, jeg kan se deg for meg der du fører penselen rytmisk, nesten som en robot, og lager prikk etter prikk men likevel i et tilfeldig mønster… Men, jeg er enig i at man kanskje kunne lage en animasjon…
-Ja,… Har du greie på det? La kunstverket vokse fram sammen med musikken og gjenskapes sammen med musikken når det spilles av?

Hun stilte seg foran stafeliet og lot som hun satte prikker.
-Men dette må nesten bli firhendig… Du må hjelpe meg – jeg klarer ikke alle prikkene og det blir en ekstra utfordring når vi kommer til ansiktet i skyen…

Han reiste seg opp og gikk mot henne.
-Se her bruk den. Ikke en pensel akkurat, men så kommer du inn i rytmen slik at vi utfyller hverandre…

Hun startet «Neonlights» på nytt igjen…
-Du tar prikkene og så tar jeg musikken som knytter det sammen og stemmen… Det må bli skyer som beveger seg over lerretet… Kanskje kommer «vår herre» fram… Kanskje det er han som synger…? (Du må ikke tro at jeg er religiøs for det er jeg ikke…Min mor var det og det får være nok). Kanskje noen av prikkene skal «eksplodere» – sende ut en fargestripe. Du hører den «ptju…» lyden. Så temaet som kommer tilbake… Der må jeg tenke litt mer. Hva føler du? Er det noe her?

Han var en del av rytmen.
-Bruk begge hender. La lyden gå gjennom kroppen din… Duddu, du duu… Duddu, du duu…

Han følte seg litt klønete men kom inn i rytmen etter hvert.
-Bedre… Prøv å lukke øynene… Det er jo ikke så viktig hvor prikkene havner (Og det blir jo uansett ikke noen prikker)… Jeg kan se for oss begge… Dette må vi gjøre på orntlig…! Kanskje vi skal vente med Cavaen og ta den som en premie…

-Så er det selve opptaket… Vi kan jo ikke bare sette opp et kamera og ta et opptak av det som skjer…
-Nei, du har rett. Her må vi tenke mer. Kanskje vi skal ta Cavaen likevel?

Han nikket og gikk tilbake til Stresslessen. Plutselig var han en del av et kunstprosjekt, av hennes kunstprosjekt – et kunstprosjekt som ikke lot seg forevige på vanlig måte fordi det var et levende maleri som på en måte ville bli gjenskapt gang på gang. Det endelige maleriet kunne riktignok både henge på en vegg i et galleri og pryde en nettside. Det var både og, men det mest spennende ville være animasjonen og kombinasjonen med musikken…

Han kom til å tenke på en tegnelærer som han hadde hatt en gang. Han hadde brukt musikk på en liknende måte. Klassisk musikk. De hadde brukt kullstifter og latt hendene tegne etter musikken for etterpå å fargelegge mønstret. Dette var mer avansert og kunne bli noe helt annet…

Han fortalte henne om opplevelsen men la vekt på at dette kunne bli noe helt annet.

-Ja, som jeg sier det er ikke lett å være original i vår tid. Inspirerende å snakke med deg, Skål!

Han var litt usikker på hva han hadde bidratt med, men ble glad for at hun tydeligvis lot seg inspirere av ham.
-Skål!

-Dette må vi gå videre med. Du må finne ut hvordan vi kan løse dette teknisk. Jeg tror faktisk at vi er nyskapende på en måte.

Hvordan hadde de havnet der? Han hadde vanskelig for å “spole» samtalen tilbake (også et av disse ordene som lever videre selv om kassettene eller filmrullene som lot seg spole tilbake er borte). Handlet det om konteksten og det å plåta, eller var det noe med hva hun lot seg inspirere av?

Som om hun leste hans tanker, sa hun:
-Det er rart hvordan ting blir til… Du snakket om at du var med på å fange konteksten eller gi kunstverket en kontekst og å plåta, var det ikke det…, ord som følger med over i vår digitale verden.
-Jo… Slik var det visst…
-Uten at du hadde snakket om det tror jeg ikke at jeg hadde kommet til å tenke på å lage et levende kunstverk. Jeg var jo egentlig bare opptatt av musikken som inspirasjonskilde. Du utvidet konteksten og så skapte vi sammen et nytt kunstverk.
-Wow…!
-Ja, jeg mener det. Dette er en ny opplevelse for meg…
-For meg også. Jeg må gå hjem og lytte til Kraftwerk..
-Hvordan skal du lytte? Bare lytte eller la musikken komme inn i kroppen din og komme til uttrykk på noen måte…?
-Så langt har jeg ikke tenkt. Du krever mye…

Hun så på ham med store blå øyne.

-Ja, men jeg tror det er viktig å kreve av seg selv… Ikke bare passivt lytte men å bruke det til noe… Skape noe… Å, nei…, dette er en del av en større diskusjon. Jeg fortaper meg alltid i det… Jeg tror at kunst handler mer om å skape enn bare å iakta. Du snakket jo faktisk om at du var medskaper – en del av konteksten. Det tror jeg er veldig viktig.

-At alle blir kunstnere?
-Iallfall medskapere, kunst er ikke bare noe som skal konsumeres. Du må i det minste gå i dialog med kunsten. Berøring! Hvis ikke kunsten berører deg er den verdiløs som kunst… Det er jo strengt tatt det det handler om. Berøring! Nå vil jeg berøre deg…

Hun gikk fram mot ham og ga ham en klem. Det var mest hun som ga og han som tok i mot følte han.
-Har du tenkt på det? En klem er ikke noe en gir, det er en samskapt handling. Hvis ikke du klemmer meg og jeg deg, blir det ingen klem! Det er umulig! Vi må møtes.. og det må vi jo også mener jeg! Du og jeg. Vi skal utvikle en ny type kunstverk sammen…

Da han gikk ut av døra tenkte han at dette var et merkelig møte. Han var oppfylt av så mye som han ikke maktet å sette ord på i første omgang. Hva handlet det om? De hadde berørt hverandre (iallfall hadde hun berørt ham) og de hadde skapt et felles rom, et samtale-rom, et rom for å eksperimentere og for å utvide konteksten. Hun hadde trukket ham inn i sin verden på en måte. De hadde sammen skapt et kraftverk…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s