Hestehovsyndromet

Mamma var så glad i den første hestehoven. Tegn på vår og lysere tider. Hun ga meg en klem og satte den i en liten vase. Alltid den samme vasen i keramikk med den smale tuten. Akkurat passe til vårens første hestehov.

-Nå er våren her og det er du som har hentet den, pleide hun å si.

Jeg ville gjerne gjøre henne glad og jeg var på utkikk hver vår. Lette i skråningene der snøen trakk seg tilbake. Kunne jeg skimte noe gult som stakk opp? Ja, våren var der og jeg tok den med til mamma.

En dag kom pappa hjem. Sliten av jobben. La hatten på hylla og satte fra seg den brune lærveska ved siden av skoene.

Han kom inn på kjøkkenet hvor jeg satt og leste lekser. Jeg så med en gang at det var noe som plaget ham.

-Rett deg opp i ryggen. Du sitter på en stol og ryggstøtten skal brukes! Du vil vel ikke bli pukkelrygget. Det var ikke et spørsmål… og jeg rettet meg opp.

Han så bort mot vinduet og vinduskarmen hvor vasen med hestehoven stod.

-Har du plukket hestehov igjen. Det gjør du bare for å smiske. Hva har du fått av mamma nå?

Spørsmålet rammet meg hardt. Jeg hadde ikke plukket hestehoven for å smiske eller oppnå en fordel. Jeg hadde gjort det av glede. Jeg hadde heller ikke fått noe annet enn en klem og gleden ved å gjøre henne glad.

-Ingenting.

-Men du regnet vel med det… Det var heller ikke et spørsmål.

Denne episoden har jeg båret med meg. Både mamma og pappa er for lengst døde, men minnet brøyter seg fram akkurat som hestehoven hver vår.

Jeg har reflektert mye rundt episoden. Jeg kunne ha avfeid den med at pappa var trøtt og sliten den dagen, og at han kanskje var litt misunnelig på meg. Kanskje mamma og pappa hadde det vanskelig akkurat da, og at han følte at jeg hadde en nærhet til mamma som han selv savnet. Tilgivelig? Kanskje, men for meg har denne episoden blitt en bit som passer inn i et større mønster.

Pappa var veldig hjelpsom overfor andre, mens han mente at vi barn skulle streve selv og lære av livets skole. Vi måtte møte motstand og ikke få tingene i fanget. Prisverdig nok, men jeg var mange ganger forbanna for at det var så mye om og men når jeg ba ham om å hente meg i byen når det var lenge til bussen kom eller hjelpe meg med å lappe sykkelen, mens det aldri var nei…

Det var en fordel med det å hjelpe andre: den ene tjenesten var den andre verdt. Gode gjerninger hadde en bytteverdi og pappa var opptatt av det. Det var den primære begrunnelsen for å hjelpe andre. Selvsagt ønsket pappa å fremstå som god og hjelpsom og det gjorde han. Det var ingen som var i tvil om det. Hjemme kunne han fortelle stolt om at nå hadde han hjulpet Gunnar med å skaffe nye bildekk til en rimeligere pris eller hjulpet Per og Mona med å kople til den nye vasken. Pappa var en handyman med det meste. På den måten skaffet han seg kapital i form av vennetjenester.

-Det er godt å ha noe til gode, var hans omkved. Man vet aldri når man trenger en gjentjeneste.

Det å være god og hjelpsom inngikk i et større regnskap. Samtidig var det farlig å stå i gjeld til noen. Ta i mot hjelp eller penger. Aldri penger! Alltid oppgjør på øret! Jeg husker hvordan han kranglet  om utgiftene med sin søster, min tante, da vi var på ferie sammen. Takknemlighetsgjeld var like skummelt som å ha lån i banken.

Pappa ville klare seg selv, men gjerne hjelpe andre. Likningen gikk ikke opp, men det så han sannsynligvis ikke. Dermed fratok han også andre gleden ved å gi.

Det var en del konflikter mellom mamma og pappa på grunn av dette. Mamma ville gjerne gi og hjelpe andre som trengte det. Blant annet sin egen bror som ikke kunne styre pengene og hadde problemer med alkohol. Hun ofret gjerne noe selv av kjærlighet til andre. Det var lite å få tilbake, mente pappa.

I pappas verden kunne man ikke gi eller bare gjøre av kjærlighet til den andre og dermed kunne man heller ikke ta i mot. Det fantes ingen betingelsesløs kjærlighet. Det var alltid en hake, alltid et motiv bak. Dette har jeg ikke sett så klart før. Det som kanskje er enda verre er at jeg ikke har sett det hos meg selv. At også jeg frykter “takknemlighetsgjelden”, at også jeg setter “pris” på hjelpsomheten og kjærligheten, setter den inn i et bytteforhold. At også jeg er et offer under “hestehov-syndromet”. Særlig den delen som handler om takknemlighetsgjeld. Det er verre! For det handler også om evnen til å motta kjærlighet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s