For mange år siden (da jeg var rundt 50) leste jeg boka «Myten om fornuften» av Ole Bjørn Vassnes. Den har i mitt hode alltid hett «Arven fra Descartes» for det er jo det den handler om. Adskillelsen mellom fornuft og følelser og rangeringen av følelser under fornuften og stemplingen av følelser som noe annenrangs og syndig. I den seinere tid har jeg hentet fram «arven fra Descartes igjen». Veien var litt kronglete og gikk via min kollega Hanne, Finn Skårderuds artikkel om skam i Tidskrift for den norske legeforening til et innlegg i Aftenposten av Bente Holm Svenbalrud og til hennes masteressay «Følelsenes rolle for etisk utvikling – en refleksjon fra et feministisk perspektiv.». Sammen blir dette veldig spennende perspektiv på hva følelser er og et innlegg mot oppfatningene som adskiller fornuft og legger følelsene inn under fornuften (hierarkisk forståelse) og likeledes adskillelse mellom kropp og hjerne og fremmer tanker om at det er et samspill – uten de kroppslige reaksjonene hva blir da igjen av en følelse feks. Oppgaven til Bente Holm Svenbalrud brakte meg til Antonio R. Damasio som jeg holder på med nå og som jeg vil sitere og kommentere.

Damasio sier «Det er ikke kun adskillelsen mellom sindet og hjernen, der er en myte: adskillelsen mellom sindet og kroppen er rimeligvis ligge så fiktiv. Sindet er indleiret i kroppen (embodied) i ordets fulle betydning, ikke alene indlejret i hjernen (embrained). (S. 134 i den danske utgaven av «Descartes`fejltagelse».

«I mange situationer i vores tilværelse som sosiale væsender ved vi imidlertid gott, at vore emotioner kun utløstes efter evaluerende, volontær, ikke-automatisk bevisthedsproces.»  Her sier i mange og ikke allé situasjoner…!

Emosjon betyr «bevegelse ut» – ut fra kroppen. «Jeg betrakter essensen i emotioner som de mange forandringer i kropstilstand, som nerveterminalener fremkaller i en lang rekke organer under ledelse at et dertil innrettet hjernesystem, der reagerer på tankeinnholdet i forhold til en bestemt ting eller begivenhet.» (S.154)

«Emotion er kort sagt en kombinasjon af en mental bedømmelsesproces, simpel eller kompleks, og dispositionelle reaktioner på denne process i sær rettet med selve kroppen, hvilket resulterer i en emotionel kropstilstand, men også rettet mod selve hjernen (neurotransmitterkerner i hjernestammen), hvilket resulterer i underligere mentale forandringer, der utgjør den emotionelle reaktion. Som det straks vil fremgå, reserverer jeg ordet følelse til opplevelsen av disse forandringer. (S.155).

Det er forskjellige deler av hjernen som kontrollerer et naturlig smil (som følge av en impuls) og et smil som du påtvinger deg selv og vi har vanskelig for å få et påtvunget smil til å virke naturlig. «For at kunne smile «naturligt» har du kun få valgmuligheter: du må enten lære å spille skuespill eller få nogen til at kile dig eller fortelle en god vittighet. Skuespilleres og politikeres karriere står og falder med denne simple, irriterende neurofysiologiske disposition.»

«Hvis en emotion er en samling forandringer i kropstilstand, der er forbundet med bestemte forestillingsbilder, der har aktiveret et spesifikt hjernesystem, består det at føle en emotion dybest set i at opleve sådanne forandringer side om side med de forestillingsbilleder, der har sat denne cyclus i gang. En følelse er med andre ord baseret på et billede af selve kroppen side om side med et billede af noget andet, for eksempel det visuelle billede af et ansigt eller et auditivt billede af en melodi. (s.161)