Intervju med Frode Grytten i A-magasinet 26.5.17.
«Grytten må komme seg av sted til flyet sitt. På T-banen mot Oslo S snakker vi om noe han har sagt før, nemlig at kulturen trenger ere bilder av helt ordinære liv.
– Jeg tror vi er i ferd med å rote oss bort. Dyrkingen av det ekstraordinære styrer alt- for mye av det vi holder på med. Folk mister bildene av seg selv og hvem de er – de tror at verden bare består av galninger. Det er viktig at de gale finnes der, at man kan se at de er gale, men det må også være en motsats til det. Det finnes helt ordinære mirakler som vi bare glemmer.
– Det må vel skje noe ekstraordinært for at noe skal bli en bok eller et teaterstykke? – Ja. Men det farlige med dyrkingen av
ytterkantene, er at du får en forestilling om at verden er på en bestemt måte. Og alle som søker ekstremitetene, de får oppmerksomhet. De vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på – og sånne som deg går fem på hele tiden. Maskinen som lager nyhets- fortellinger søker alltid mot det ekstreme – den elsker det og dyrker det. Så prøver folk å ta avstand fra det, men vi vil jo ha alt det den skriver. Da mister vi oss selv på et vis. Alt det vanlige, alt det ne, rolige, rare og origi-nale vi holder på med, det blir ikke synlig. Men det må det være, sier Grytten.
—-
Så langt Frode Grytten. Jeg er helt enig med ham, for i vår kommeresialiserte tid med så mange fortellinger til enhver tid er det en kamp om å skille seg ut og å være mest mulig ekstraordinær. Hverdagsfortellinger – dvs. om vanlige menneskers problemer, gleder og utfordringer finnes snart bare i kriminallitteraturen representert ved politietterforskere som henter og leverer barn i barnehage og har foreldre med demens. Samtidig blir plottene (selvfølgelig) mer og mer utspekulerte.
@tles Univers 