Finn Skårderud om speiling og selvfølelse

I Aftenposten 10.8.18 skriver Finn Skårderud:
Uten noen å speile seg i, dør selvfølelsen til det lille barnet. Strengt tatt er vi alle avhengige av et speil for å lære å kjenne våre egne følelser.Det finnes et klassisk psykologisk eksperiment. Gå til Youtube, søk på «Still face» og «Tronick» i tillegg. Da kan du se en skrekkfilm på tre minutter.

En mor kommer inn i utviklingspsykologen Ed Tronicks kontor med sin datter på tolv måneder. Barnet og moren sitter ansikt til ansikt. De kommuniserer aktivt med levende ansikter. De kommuniserer med stemmen og med hendene. Det er timing og intensitet.

Moren er sensitiv for barnets signaler, responderer finstemt og i denne øynenes, ansiktenes og kroppenes pardans forteller hun barnet om verden. Barnet strekker seg ut i verden og vokser innover. Det er meget vakkert å se på. Så følger moren instruksjonen om å bli et «still face», et steinansikt, ingen respons. For et barn på tolv måneder tar det bare noen sekunder å bli absolutt ulykkelig, kroppslig urolig, forlatt og overlatt til ensomheten. Til sist vender det seg bort.

Det er meget ubehagelig å se på.

Trygg versus utrygg

Den britiske barnelegen og psykoanalytikeren Donald Winnicott skriver så klokt og fint om å bli oss selv: Det finnes ikke noe levedyktig spedbarn uten en mor, forklarer han. Spedbarnet er absolutt avhengig.

Strengt tatt er også du og jeg det, absolutt avhengige, men på mindre prekære måter.

Winnicott fortsetter: «Barnet speiler seg i morens ansikt, og finner seg selv der.» Indre liv er i stor grad en ytre affære. At vår identitet dannes, handler svært mye om mellomværender, om hvordan vi møtes.

I de aller første månedene er naturlig nok møtene med mor, eller far, eller deres erstatter, de viktigste.

Barnet trenger å bli speilet i den voksnes mimikk, smil og gester. Når spedbarnet ser seg selv i livaktigheten i morens ansikt, kan det kjenne hvordan det føler seg. Å bli speilet betyr å lære å kjenne sine egne følelser via den andre. Winnicott skrev for sytti år siden at å bli sett på en bekreftende måte, legger grunnlaget for en god selvfølelse. Og vice versa.

Vi som hengir oss til utviklingspsykologi, har etter hvert robust empiri for slike utsagn.

Nøkkelord er trygg versus utrygg.

Trygghet og utrygghet er ikke bare ord, men noe som kan merkes i kropp og sinn hver eneste dag.

Speilet

Speilet er en fascinerende identitetsmaskin. Speilet reflekterer oss, og det får oss til å reflektere over oss selv. Det gjør oss mer følsomme for oss selv.

Selvfølgelig har det alltid eksistert reflekterende flater. Historiens konger og keisere hadde sine blankpussede metallplater for å speile seg i sin egen makt. Speilet slik vi kjenner det i dag er en oppfinnelse fra glassfabrikkene på den venetianske øya Murano.

Museo Vetrario, Glassmuseet, er absolutt et sted å anbefale om man interesserer seg for det moderne menneskets fødsel.

Gradvis beveget speilet seg fra Venezias glassmonopol og invaderte både offentlige og private rom. I Ludvig 14.s hoff bar man ut maleriene og satte inn speil. Det frittstående speilet i full kroppshøyde ble et populært stuemøbel, og fikk endog navnet Psyche.

I Boulogneskogen var det satt opp store speil langs spaserstiene.

I 1800-tallslitteraturen speiles og speiles det, hos Flaubert og mange flere, for at man skal bli mer av seg selv. Den mest radikale speileren er dandyen. Baudelaire formulerte dandyens estetiske og moralske ideal: «Å leve og sove foran speilet.»

Dandyen overvåker seg selv for å skape den perfekte utgaven av seg selv.

Artikler om selvfølelse på bloggen:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s