Selvfølelse

Boka «Selvfølelse av Guro Øyestad:

Det er det beste jeg har lest om selvfølelse. Jeg har laget et lite sammendrag:

Om egoisme og altruisme.

Grunnleggende sett går det faktisk ut på det å kunne være egoistisk; ikke hele tiden, men som en mulighet. Vi skal se at en viss grad av egoisme er en forutsetning for altruisme: du trenger å kunne være snill mot deg selv for å kunne være snill mot andre. (S.19)

I bunn og grunn dreier det seg om å gi plass til de følelsene naturen har utrustet oss med, slik at vi kan navigere i det sosiale landskapet: kan du be om kaffe når de andre skal ha te? Tør du si nei når andre sier ja, eller motsatt? Kan du ta ordet og holde det, tåler du at andres oppmerksomhet rettes mot deg? Er det greit at du ikke alltid tør, gir du deg selv lov til å være liten og redd i blant? Kan du lytte til andre uten å bli redd for å forsvinne selv? Evner du å gi andre plass? Tåler du å gjøre noe dumt, uten å få lyst til å synke jorden? Kan du ta imot trøst og selv trøste andre? Kan du trøste deg selv? Vet du hva du vil? Vet du hva du liker? Vet du hvor dine egne grenser i går? Kan du merke andres? (s.21)

Bokas definisjon av god selvfølelse:

Å ha en nyansert følelse av deg selv, og i tillegg gi det du føler, en verdig plass sammen med andre mennesker. Kortversjonen er: å føle seg verdig sammen med andre. (S.22)

Kjærlighetsdimensjonen i selvfølelsen handler om hvorvidt du elsker eller hater, eller sagt på en annen måte – om du er vennlig eller kritisk. God selvfølelse er å ha en vennlig holdning til deg selv, mens dårlig selvfølelse innebærer skam og selvkritikk. Også overfor andre vil kjærlighetsdimensjonen spille seg ut, du kan være vennlig eller kritisk overfor dine medmennesker. I tillegg vil du vente deg enten vennlighet eller kritikk fra folk rundt deg, og du kan ta i mot de andres vennlighet eller kritikk, eller trekke deg unna. (s.21)

Slik vi har definert selvfølelse, vil det inkludere selvstøtten; at du kan føle deg selv og gi deg selv en verdig plass sammen med andre. Likevel skal vi ha med oss begrepet «selvstøtte» videre i boka, nettopp fordi selve ordet påpeker den aktive biten, at selvfølelse handler om å gjøre noe – nemlig støtte oss selv – og ikke bare føle noe, selv om følelsene er grunnlaget for handling. (s.26)

Selvfølelsen hviler på den grunnlegende tilliten til at andre vil motta deg slik du er. Gjentatte erfaringer av at den tonen du slår an, blir antatt slik at du føler deg mottatt, vil styrke og bygge selvfølelsen. Brudd på denne tilliten, sånn at du ikke blir mottatt, eller at du konsekvent blir mottatt som noe annet enn det du forsøker å vise, vil etterhvert kunne skade selvfølelsen. Selvfølgelig avhengige av med hvem og hvordan det skjer. (s.28)

Dårlig  selvfølelse kan medføre at du slår an en annen tone den du ønsker å bli mottatt med, paradoksalt nok. Du kan ønske å bli mottatt med entusiasme og interesse, men likevel fremstå som tilbakeholden og uinteressert, fordi du er usikker. Eller du kan ønske dialog og meningsutveksling, men fremstår som dominerende og lite åpen for andres innspill, igjen fordi du dypest sett er usikker. I begge tilfeller slår du an en annen tone enn den du har på innsiden. Når tonen du slår han, blir antatt, kanskje ved at folk trekker seg litt unna deg, blir du lei deg og føler deg utenfor. Det var jo ikke det du egentlig ønsket. Dette er noe av det tristeste ved dårlig selvfølelse, at vi ikke tør å slå an den tonen vi ønsker, og at vi dermed skaper en annen musikk enn den vi liker, gjennom det vi gjør. Atferden blir en selvoppfyllende profeti; du bidrar selv til det du på forhånd tror vil skje. Ofte vil dette føre til at vi skaper det vi er mest redd for – avvisning. Den du ikke tør å henvende deg til, tror du ikke er interessert, og unnlater å ta kontakt med deg. Og du ender opp med å føle deg avvist, akkurat slik som du fryktet. (s.29)

Er det forskjell på selvfølelse og selvtillit?

Jeg er imidlertid ikke så opptatt av dette skillet mellom selvtillit og selvfølelse, fordi jeg tror det dreier seg om ulike sider av samme sak. Vi trenger å kjenne at vi har verdi, men å bidra med noe av verdi gir også verdi. Det vi gjør, og det vi får til, er med på å skape selvfølelse. Det behøver slett ikke være omfattende prestasjoner, men vi trenger å kunne bede ikke på en måte som gir mening for andre levende organismer, det være seg mennesker, dyr eller natur. Vi er født med et ønske om å være til nytte for noe eller noen. Tillit til egen mestring og egne bidrag til fellesskapet er derfor en viktig del av selvfølelsen; dyktigheten og verdigheten befrukter hverandre gjensidig. Folk som mister anledningen til å bidra, for eksempel gjennom arbeidsledighet, vil ofte erfare at selvfølelsen blir rammet. (s.31)

Men noen føler så mye og så dyp skam i tide og utide, spesielt i utide, at selvfølelsen undergraves. Det vil si at følelsen av deg selv blir stor og vedvarende smerter. Den dype skammen er smerten ved å se seg selv som en som bare er feil og gjør alt feil. En som ikke fortjener å bli elsket og tatt hensyn til. Den dype skamen er den gode selvfølelsens motpol. Den tømmer oss for verdighet, og fyller oss i stedet med en smertefull opplevelse av å ikke høre til. Å skamme seg mye på denne måten her er å ha det veldig  vondt. Så vondt at det kjennes i kroppen og påvirker dens fungering. For eksempel ved at skjelettet krummes, slik at nakken og skuldrene bøyer seg framover, som for å skjule sin eier. Med utgangspunkt i dette kunne vi definere selvfølelse som fravær av den dype skammen.

(S.32).

Å kjenne seg verdig sammen med andre betyr å akseptere de følelsene som er der, og handle ut fra dem. (s.36).

Damasio gjør et skille mellom emosjoner og følelser. Han forklarer dette slik: Emosjoner er reaksjoner i kroppen, for eksempel økt puls, eller at du rødmer. En del emosjoner kan observeres av andre (som rødming), andre ikke (som økt puls). Følelser er den private mentale tolkningen av emosjonene. Hvordan det føles å rødme, kan variere. Noen rødmer uten å bry seg så mye om det, andre opplever det som dypt skamfullt og har lyst til å synke jorden. Den samme emosjonen kan altså utløse helt ulike følelser (s. 50).

Noe av det strevsomme med lav selvfølelse er tendensen til å tolke emosjoner negativt. Vi vil alle få stressreaksjoner i kroppen, det er normalt å kjenne seg nervøs i en rekke situasjoner, for eksempel hvis du skal holde en tale og ikke er vant til det. Eller hvis du har første dag i ny jobb. Økt puls, følelsen av å skjelve, rødming og andre emosjonelle signaler er normalfenomen i en rekke sammenhenger. Det er kroppens naturlige beredskap i utfordrende situasjoner. Men lav selvfølelse gir oss en selvkritisk holdning. Når vi i utgangspunktet føler oss uverdige og forventer nederlag og avvisning, er det fort gjort å tolke slike reaksjoner i kroppen som et tegn på vår udugelighet. (s.50)

Dette skaper stressreaksjoner.  En mer realistisk tolkning ville kanskje vært: dette er litt skummelt, fordi det er nytt for meg – jeg har lov å være nervøs. Noe som ikke fjerner ubehaget, men likevel skaper et helt annet rom for deg selv.

Emosjoner kan utløses på en ikke bevisst måte, slik at bevisstheten oppfatter emosjonen som umotivert, vi kan bli nervøse uten å ane hvorfor. Det kan være godt å vite at emosjoner har en egen rasjonalitet, selv om de emosjonelle reaksjonene våre ofte kan virke helt irrasjonelle. Emosjonelle erfaringer lagres i hjernen, slik at hendelser som tidligere i livet fikk negative konsekvenser, utløser alarmsignalene overfor liknende hendelser senere i livet. Dette er prosedyrehukommelsen i full sving, det ligger i oss som lærte mønster, for eksempel: skal jeg unngå folk eller komme dem i møte, er det farlig, er det trygt? Avhengig av hva som ligger i prosedyrehukommelsen, vil vi ha en tendens til å gjemme oss eller en tendens til å ta kontakt.

Vi har altså å gjøre med tre nivåer i bevissthetsprosessen 1. emosjonen, 2. følelsen av emosjonen og 3. bevisstheten om at vi har en følelse som kommer fra en emosjon. Dette siste er den sofistikerte delen av bevisstheten – at vi kan se oss selv utenfra – i metaperspektiv – og gjøre valg i forhold til det vi ser.

Det dukker opp emosjoner utløst av ytre og indre hendelser. Et blikk fra en annen eller en tanke du selv  tenker, kan utløse en emosjon som gir deg en følelse. Du kan velge å utforske følelsene, forstå dem og kanskje sjekke ut om det virkelig  var grunn til å føle slik.

Appetitt på livet 

Damasio låner noen begreper fra filosofen Spinoza, som levde på 16 til 1700 tallet. Spinoza benevnte naturlige menneskelige drifter som sult, tørst, nysgjerrighet, lek og sex med fellesbetegnelsen appetitter. Videre kaller han det begjær når individet blir seg bevisst disse drivkreftene. Appetitt betegner en tilstand og begjær betegner det at vi blir oss denne tilstanden bevist, slik at vi kan tilfredsstille appetitten eller undertrykke den. Denne spinosiske distinksjonen svare til forskjellen mellom emosjonen (apetitt) og følelse (begjær), sier Damasio. (s.57).

Om selvfølelse

Mennesker med lav selvfølelse er ofte meget opptatt av hva andre synes om dem. Men en slik overdreven interesse for andres tanker og følelser om dem selv, er langt fra det samme som at de mentaliserer andre presist og godt, sier de norske psykiaterne Finn Skaarderud og Sigmund Karterud i forordet til Bateman og Fonegys bok. «Det kan være motsatt»; at den som opplever seg å være ekstra sensitiv for de andre, faktisk leser de andre dårlig. I stedet projiserer man sine egne vurderinger inn i de andre, og slik sett er man en aktør som bidrar til egne misforståelser.

Den kontakten vi har med oss selv og vårt eget følelsesliv, er helt avgjørende i forhold til hvordan bevisstheten fungerer, og hvordan vi fungerer sosialt. Kontakten med og reguleringen av egne følelser er sentralt i vår evne til å mentalise. Det handler om å tåle motgang uten å falle helt sammen. At vi kan tåle krenkelser uten å drukne i skamfølelse, eller at vi tåler vår egen aggresjon ut og måtte ty til utskjelling eller vold. Like mye trenger vi å eie gode følelser som glede og velvære, og la oss fylle og lede av egen begeistring. Men uten at de tar av I mani eler uetiske handlinger. Det er viktig å få tak i og i tillegg kunne begrense følelser hos oss selv, sier Skårderud  og Karterud. Bremsingen vil ofte være knyttet til å kunne kjenne på en følelse og akseptere at den er der, men uten behøve å handle på grunnlag av den («jeg er så sint at jeg får lyst til å filleriste deg, men jeg gjør det selvfølgelig ikke). (S.75).

One thought on “Selvfølelse

  1. Tilbaketråkk: Selvfølelse | @tles Univers

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s