Positiv psykologi

Klassekampen har i dag en kronikk om positiv psykologi av Psykolog Eva Tryti. Hun skriver bla.:

Og da er vi endelig ved det aller største lykke og mening-ordet: Hva er en toppopplevelse, ifølge Maslow? Det er ikke småtterier! Det beskrives som øyeblikk av en euforisk mental tilstand, hvor man er både oppspilt, hel og harmonisk på en gang, og nærmest føler at man har en forandret og klarere opplevelse av virkeligheten, samtidig som man kjenner intens glede og varme … Det heter seg at ikke så mange av oss har opplevd slike øyeblikk, men jeg lurer litt. Hvis vi legger lista litt lavere, og tenker på de beste og mest harmoniske øyeblikkene nesten alle kan huske noen av – ligner det ikke litt, tro? Jeg tenker på opplevelser av natur, av de få virkelig nære og fine seksuelle øyeblikkene, eller høydepunkter når vi hører musikk eller treffes av et dikt, eller til og med når vi har vært i fare og kommet oss i sikkerhet. Utrolig nok fins det mange muligheter for å oppleve slike sterke øyeblikk!

Faren min påsto at toppopplevelsene han kunne få når han svettet seg milevis gjennom skauen på sykkel, bare ble overgått av følelsen hver vår når han så den første linerla. En ung venn av meg hadde ikke tenkt på toppopplevelser før hun dro på sin første reise til et afrikansk land og opplevde en overveldende serie av det hun begynte å kalle «happy moments».

Kan vi ikke bare velge å kalle de aller fineste øyeblikkene våre for toppopplevelser, da? De har iallfall noe å gjøre med alle disse fine ordene om selvforglemmelse, om å glemme tid og sted, og om å bruke seg selv meningsfylt. Og jeg legger gjerne til: De har mye å gjøre med å åpne seg helt når noe i verden berører oss.

Til den som fortsatt er skeptisk til den positive psykologien: For oss terapeuter er den på mange måter gammel vin på nye flasker. Det å snu en altfor negativ tenkning hos en klient, eller bedrive såkalt positiv redefinering, så et problem nærmest kan forsvinne og bli til en ressurs, er noe mange terapeuter har gjort lenge, under andre navn.

Samtidig har mange av oss skjønt at vi også må dvele lenge nok ved folks viktigste smertepunkter. Vi bruker sånne positive vrier i egne liv også når vi har det vondt og vanskelig – og tro meg, terapeuter har også utfordringer i livet. Men det den positive psykologien med Seligman i spissen har gjort bedre enn kanskje noen annen retning, er å lage rene oppskriftsbøker på hvordan man kan oppleve mer lykke, mening, mestring og optimisme. Dessuten insisterer de på at om vi blir mer positive, blir vi ikke mer selvsentrerte, men mer interessert i å bidra i verden. Har vi egentlig råd til å kaste så viktig tankegods på historiens skraphaug?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s