Fra et innlegg i Aftenposten

Nei, jeg er ikke bare sjenert. Jeg har sosial angst.
Eva Helene Hagavik (18)

Jeg var nesten 17 år gammel da jeg først innså at jeg hadde sosial angst. Det var første gang jeg hadde et panikkanfall som jeg faktisk var klar over at skjedde.
Plutselig sto jeg bare der, og jeg klarte ikke å bevege meg. Jeg hyperventilerte, alt ble utydelig, og det var som om hele verden presset meg inn i en knøttliten, svart boks. Jeg låste meg inne på et toalett og gråt i tjue minutter.

Før den dagen hadde jeg egentlig ikke noe tydelig bilde av hva sosial angst var. Jeg hadde sett en film der en mor var så redd for verden utenfor døren at hun rett og slett låste seg selv inne i huset og aldri gikk ut. Det var det jeg hadde forbundet med angst.
Det mange ikke innser, er at det ikke bare er én form for angst. For noen må hele livet bygges rundt denne mentale lidelsen, og for andre er livet så normalt som det kan bli.
Jeg liker å snakke
I mitt tilfelle, lever jeg et noenlunde normalt liv. Med vennene mine er jeg pratsom og energisk, men å få meg venner er ikke lett. For når folk oppfatter meg som stille og sjenert, lar de bare være å snakke med meg. Men jeg liker å snakke! Det er ikke det at jeg noe imot deg.
Jeg klarer bare ikke å være den som starter samtalen. Ellers sliter jeg mye i større grupper, eller når jeg ikke kjenner den andre personen så godt.
Så til dem jeg har gjort gruppeoppgaver med på skolen: Jeg er ikke for lat til å komme med innspill eller gjøre meg selv nyttig. Jeg har bare sosial angst.
Jeg har faktisk heller ikke sceneskrekk. Jeg elsker å stå på scenen, og jeg har lite imot å holde en fremføring. I motsetning til mange andre med sosial angst, har jeg heller ikke så mye imot folkemengder. Jeg liker det ikke og kommer til å klage, men jeg får ikke panikkanfall.
Likevel får jeg panikkanfall når jeg går alene på kjøpesentre, blant annet fordi jeg ikke finner veien dit jeg skal, eller fordi jeg ikke klarer å spørre en ansatt om hjelp. Ikke minst handler angst om å overtenke alt.

Inkluder oss
En dag sa jeg for eksempel ikke takk da en person plukket opp noe jeg mistet og ga det til meg, og jeg klarte ikke slutte å tenke på det. Jeg tviler på meg selv. Jeg tviler på måten jeg snakker, hvordan jeg ser ut, hvordan jeg beveger meg og hva jeg sier. Hva tenker folk om meg? Er jeg virkelig stygg?
Skulle jeg ha sagt det på en annen måte? Virket smilet mitt falskt nå?
OK, men hvordan skal de som ikke har sosial angst oppføre seg rundt de som har det?
Du skal oppføre deg som normalt, og som om de med angst også er normale. Inkluder dem. Snakk med dem. Og hvis denne personen er som meg og gråter mye, ikke rull med øynene. De er ikke dramatiske, og de prøver ikke å få oppmerksomhet.
Er du venn med dem, spør dem åpent og ærlig hvordan de vil at du skal reagere når de gråter. Kanskje de vil at du skal klemme dem.
Kanskje de, sånn som meg, vil at du skal ignorere det og late som om alt er normalt sånn at de kan bare komme seg videre.
Bare vit at alle tilfeller er unike. Og nei, sosial angst er ikke bare en fase. Og nei, vi er i hvert fall ikke bare sjenerte.