Finn Skårderud Forfatter psykiater og professor direktør ved Villa SULT

Påfallende mange svarer omtrent slik på mitt spørsmål om hvordan de har det: «Jo, det går jo ganske bra. Men egentlig går det ikke så bra.»

Vi har ikke kropper. Vi er kropper. Kroppen er ikke en ting, selv om vi ofte snakker og oppfører oss som om det var slik. Det kroppslige er simpelthen vårt første redskap for å erfare og forstå, for å være til stede i verden.

De kroppslige erfaringene kommer først – og så vokser sinnet ut av disse.Virkeligheten endret brått koreografi

Hvorfor skriver jeg dette? Vi åpner forsiktig opp. Men vi skal fortsette med å sneie forbi hverandre uten å treffes veldig intimt. Metermålet er i ferd med å bli en del av vårt indre. Vi skvetter angstfylt når førkorona-TV viser håndhilsning.

Virkeligheten endret brått koreografi til mindre nærkontakt og berøring.

For noen er det åpenbart hva som ikke er bra. For andre er det uroen over fraværet av en sluttdato. Å leve med uforutsigbarhet er for noen en meget streng øvelse. For riktig mange andre handler det kanskje om at vi mangler og savner noe vi ikke helt har ord for, en slags taus mangelsykdom.

Men det kjennes, og det kjennes ikke godt.

I langt mindre grad er vi kropper i samme rom. Det er verdt noen kroppstanker. Tidligere i pandemien hadde jeg en tekst her i Aftenposten om «Øyets sult». Vi møtes via skjermer, men får ikke blikkontakt. Nå utvider jeg søket til «Kroppens sult» – til spekulasjoner om kroppslige erfaringer mer generelt.«Ordene roter det til»

Det finnes noen vakre vitenskapelige hoder. Jeg er svært glad i den amerikanske psykiateren Daniel Stern. I sin siste bok før han døde i 2012, Vitalitetsformer skriver han om hvordan vi møtes som vitale kropper, gjennom bevegelser, mimikk, gester, tempo og toneleie.

Han spør hvorfor naturen skapte barn slik at de ikke kan snakke og ikke kan forstå ord det første leveåret.

Hans svar er at barna i begynnelsen har altfor mye annet å drive med. De må lære det grunnleggende om mellommenneskelig samhandling. De må først lære de nonverbale, analoge og dynamiske ferdighetene i samspill. Disse er ikke uten videre forenlig med ordenes oppstykkede, digitale og kategoriske natur. Barnet må lære det, skriver Stern, «før ordene kommer og roter det hele til.»Videomøtenes elendighet

For all del: Vi elsker ordene. Evnen til avansert språk gjør mennesket unikt. Ord kan skape mening, klarhet, rydde og frigjøre. Fortellinger kan bidra til sammenheng, forståelse og gjenkjennelse. Men ord kan også rote det til, som Stern skriver. Vi kan bli utydelige. Vi lyver for et godt ord. Eller vi bedriver tomprat. Vi snakker forbi hverandre og skaper misforståelser.

Vi kan anvende språket for å slippe å snakke om viktige ting.

I de digitale møteplassene får nettopp ordene forrang. Vi blir ordsentrister, og kroppens fem sanser blir redusert til to – syn og hørsel. På få uker har vi forstått videomøtenes elendighet.

Én ting er å være fysisk sammen. Én annen ting er å vite at vi er adskilte. Den tredje og aktuelle formen er at vi via videomøtene er adskilte på måter som kan forlede oss til å tro at vi er sammen. Det er nærværende fravær.

Når vi nå er henvist til avstand, mister vi kanskje mer enn vi umiddelbart innser. Samvær er så langt mer enn samtale.

For å forsøke å ta kroppen på ordet: Nervesystemene våre er rigget for nærkontakt, for møter med fem sanser, for mikrokommunikasjon og millisekundenes sylskarpe timing.

Gjennom kontakten lærer barnet – forhåpentlig – å regulere seg. Det er en del mangel på regulering om dagen, tidvis ampert. Når vi frarøves kroppenes tause, finurlige og ofte meget presise språk, kan det simpelthen ramme det som Stern kalte vitalitet.

Ja, vitalitet. Én ting er å være i live, noe annet er å føle seg levende.Truer kroppens åpenhet

Det finnes et annet vakkert hode. Franskmannen Maurice Merleau-Ponty er kroppens store tenker.

I midten av forrige århundre skrev han frem kroppen som selve stedet for erkjennelse – og for å bli oss selv. Barnet kastes inn i verden, og begynner å orientere seg. Vi lukter, smaker, berører, taler, hører og vi ser oss omkring. Vi støter på natur og mennesker, og vi oppdager stadig nytt.

Når vi beveger oss ut i verden, vokser vi innover. Det er viktig hva og hvem vi treffer. Sinnet dannes av slike møter. Filosofen kunne sikkert ha sagt: Jeg er en kropp, derfor er jeg.

Ifølge Merleau-Ponty er det to situasjoner som truer kroppens åpenhet mot verden og de andre. Den ene er den rasjonelle disiplineringen av kroppen, som i hasardiøse dietter og triste tredemøller. Vi som arbeider med anspente og paniske kropper, vet jo at den som tenker mest på sin kropp ofte kan være den samme som kjenner den minst.

«Rasjonell» betyr jo ikke nødvendigvis fornuftig.

Den andre situasjonen er sykdom. Sykdom er så godt som alltid, og tilnærmet uunngåelig, en lukning. Akkurat nå heter det altså COVID-19.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s