Er «ekslusiviteten» det å ha følelsen av å være den viktigste i den andres liv selve kjærligheten eller relasjonen? Jeg stussedt litt på en kommentar fra psykolog Peder Kjøs i VG helg forrige uke. Der sa han følgende til en fraskilt mann som opplevde problemer i relasjonen til den tidligere kona:

Vi er opptatt av hvor viktige vi er for de som er viktige for oss,naturlig nok. Hvis du skal føle deg trygg og avslappet sammen medmannen din, trenger du å vite at du er den viktigste i hele verden forham. Alt som kan true plassen din i hjertet hans er skummelt. Duvet jo at en annen har hatt den plassen en gang. Betyr det at plassendin ikke er så sikker som om du var den eneste ene for ham?

Er dette realitet eller er det et luftslott? Er det noe vi klarer å leve opp til i en verden av brutte relasjoner, brutte illusjoner? Må man tro på dette for å tro på kjærligheten? Verden er jo ikke slik… Det er vel en del av det å tro på den eneste rette..

Jeg fant en god illustrasjon til dette i en sekvens i den danske krimserien «Når støvet har lagt seg».