Psykologen Line Marie Warholm skriver fast i Aftenposten og har hatt et par refleksjoner rundt barndommens betydning. I artikkelen «Er det mulig å diskutere partnerens utseende i et parforhold?» skriver hun bla.:

Å være så opptatt av det ytre, av overflaten, kan oppleves som skamfullt. Jeg hører det i terapirommet: Hva er galt med meg? Hvorfor er jeg så overfladisk? Jeg vet jo at det er det indre som teller.

Troen på ubetinget kjærlighet

Når vi blir et par, viskes noen av grensene ut mellom oss. Det blikket du ser deg selv med, vender du også mot den andre. Er det forståelsesfullt eller anklagende? Den som blir opptatt av partnerens overflate, er som oftest også opptatt av sin egen fasade.,

Som barn er vi prisgitt hvordan foreldrene våre møter oss. Vårt mentale apparat formes av det vi erfarer. Er du usikker på om foreldrene dine virkelig elsker deg, kan du strekke deg langt i å tilpasse deg for å få anerkjennelse. En slik utrygghet gjør det vanskelig å etablere et stødig selv og tillit til at man er verdt å elske, uansett hvordan man ser ut eller oppfører seg, uansett hva man presterer. Man tror ikke på ubetinget kjærlighet.

Kan følelsen av å elske påvirkes av utseende?

Slik kan man utvikle et overvåkende, kritisk blikk på seg selv. Det oppleves som farlig ikke å være perfekt, for da kan de andre trekke seg vekk. Dette skjer ubevisst, og derfor kan du ikke bare bestemme deg for å være annerledes. For mange føles det fremmed, som noe man ikke vil ha og nesten ikke kan vedkjenne seg. Skammen brenner hos mannen som sier at han plages av konas hengepupper. Og hos den unge kvinnen som synes samboeren er blitt så gammel. Følelsen av å elske den andre kan da ikke påvirkes av utseende?

Mange fortviler: Hvordan kan jeg endre meg? Jeg vil jo ikke være sånn! Mitt råd er å begynne med seg selv.

.

• Kan du ha mer selvmedfølelse?

• Være mindre perfekt?

• Klarer du å mildne blikket på deg selv, vil du også bli mildere mot andre.

• Å tørre å se på seg selv

Det beste utgangspunktet for å håndtere vanskelige sider i oss selv får vi når vi tør å se oss selv på en åpen og ærlig måte. Da får vi mulighet til å håndtere tankene og følelsene våre inni oss, i stedet for å utagere dem. Du kan starte denne prosessen i deg selv ved å tenke tilbake til barndommen. Se om du kan forstå hvor ditt harde blikk kommer fra. Er det din strenge pappas kritikk som ringer i ørene? Mammas kalde avvisning som lever i deg? Da kan du også føle medfølelse med det lille barnet du var den gang. Kjenne at det kritiske blikket ikke egentlig er ditt, men gitt til deg gjennom tusenvis av små avvisninger i barneårene. Og sakte klarer du kanskje å børste dette støvet vekk fra skuldrene og gå videre. Stemt i en mildere tone.

I en tidligere refleksjon med tittelen: Barndommen preger oss resten av livet. Men forholdet til foreldre kan heles når vi blir voksne.

Preger oss resten av livet
Som barn er vi avhengig av å bli møtt med varme, forståelse og bekreftelse fra de voksne rundt oss. Hvordan vi blir tatt imot former vår egen selvfølelse. Alle de små avvisningene gjennom en hel barndom preger oss resten av livet.

Kanskje får du hjertet i halsen nå og tenker på situasjoner med dine egne barn? Små «brudd» skjer i alle relasjoner. Vi misforstår hverandre, eller reagerer med sinne og avvisning. Det er ikke farlig dersom vi reparerer det skikkelig hver gang. «Unnskyld, jeg mente det ikke sånn.» Ofte skaper små brudd og påfølgende reparasjon en større trygghet og nærhet i relasjonen. Vi ser at her er det rom for feiltrinn og tilgivelse; relasjonen bærer igjennom. Det er rekken av store og små brudd som ikke repareres som tærer på relasjonen og på barnets selvfølelse. Og selv når vi er voksne kan dette sitte igjen i oss og prege relasjonen til foreldrene våre, gjennom sinne, sorg, savn eller tusen ubesvarte spørsmål.

Egen utilstrekkelighet
Kan vi frigjøre oss fra barnets blikk på foreldrene våre? Det kommer an på vår egen utvikling. Hvor fritt vi kan tenke rundt oppveksten. Som voksne vet vi jo at livet ikke nødvendigvis blir lettere med alderen. Du kan kjenne på din egen utilstrekkelighet, og kanskje kan du forstå at foreldrene dine gjorde så godt de kunne. Selv om du muligens mener at det ikke var godt nok.

Det kommer også an på hvor mye foreldrene dine har utviklet seg. Vi kan være i en utviklingsprosess gjennom hele livet. Og noen nyttiggjør seg sine erfaringer og modner. Kanskje kan de se tilbake på tiden med små barn og ønske at de gjorde ting annerledes. I terapirommet møter jeg mange av dem. Men selv om foreldrene dine har forandret seg, kan du sitte fast i den barnlige oppfattelsen av dem, og være fylt av barnets avmektighet, raseri og skuffelse.

Ønsket om bekreftelse
Hjorths romanfigur Johanna fantaserer om en samtale med moren sin med håp om at den skal reparere noe i henne:
«(…) som mor var hun ikke god for meg, jeg fikk en indre skade av det. En mor er et mord uten d. Og likevel håper jeg på en rolig oppklarende samtale med henne, hvor kommer håpet fra? (…)»
Johanna ønsker at moren skal bekrefte hennes opplevelser. Og det er et godt ønske, for en slik bekreftelse kan gjøre det mulig å la barndommen bli historie og danne en nåtidig relasjon til forelderen. Når de små bruddene ikke er reparert underveis, kan åpne samtaler i voksen alder virke legende.
Sår kan leges

Finner vi forsoning med foreldrene våre, endres også blikket på barndommen. Kanskje er det ikke lenger en historie om et vanskelig barn i en urettferdig verden, men om et barn som forsøkte å overleve sammen med voksne som strevde med sitt.
Dersom både foreldrene dine og du kan se tilbake og snakke om barndommen din og forsøke å forstå hva det var som foregikk i dere alle, kan mange sår leges. Da kan ditt blikk på foreldrene dine endre seg.

Du ser dem ikke lenger som allmektige foreldre. Men som to mennesker med sine egne utfordringer og vansker, og med sin egen barndom på slep.