Jeg har på mange måter vært veldig heldig – jeg har vært både lillebror og storebror… Fordelen med å være i midten; hatt deg å skjule meg bak deg Staffan, som har gått foran og tatt støyten, en som utforsket livet, mens jeg kunne sitte under trappa og lage mine egne verdener. Samtidig ha deg Caroline som jeg kunne gå foran og få litt storebrorfølelse av før du tok store klyv ut i verden.
Jeg føler at vi har stått hverandre nært hele livet men kanskje spesielt etter at Inger Johanne kom inn i huset. Det er jo kanskje et paradoks siden det bare var du Caroline og jeg som ble med på flyttelasset til Ski. Jeg husker mange kjøreturer med pappas bil hvor vi hadde gode samtaler om tingenes tilstand, og hvor vi fikk utløp for vår frustrasjon spesielt overfor Inger Johanne og problemene med å forstå Pappa. Det sveiset oss sammen! Vi ble navet i familien. Mamma og pappa ble ikke like viktige for oss som i mange andre familier. Vi stod tidlig på egne bein.
Astanden til København var heller ikke så stor. Du og jeg spilte inn lydkassetter og sendte til hverandre, Staffan, inspirert av Sommar i P1 i Sveriges Radio. Den raske kommunikasjonen var det verre med siden vi ikke hadde telefon. Jeg har spart et telegram hvor det bare står: Gleder oss, Staffan! Det var jo dyrt å sende telegram og man måtte spare på tegnene. Telegrammet illustrerer din varme og omsorg på en veldig gode måte, Staffan! Tenk å få et slikt telegram!
Det var en stor overgang da du flytta til Spania, Caroline. Det var sårt mange ganger å ta avskjed på Malaga flyplass og vite at det var lenge til neste gang. Vi har ikke hatt muligheten til bare å stikke innom hverandre å ta en kopp kaffe. Men avstanden har jo gitt oss andre kvaliteter: samvær over tid. Vi har jo bodd mange dager hos hverandre i slengen. Heldigvis har vi også fått glede av IT-revolusjonen med Skype og Whatsap og billigere flyreiser slik at avstanden har blitt betydelig kortere. Vi har vært tidlig på å ta i bruk teknologien.
Våre barn kjenner hverandre godt og både du Caroline og Staffan har vært veldig gode til å etablere tette relasjoner med Marte og Heidi og seinere med Kristin og våre fem STORE: Emma, Felix, Tobias og Sebastian. Mina har dere ikke riktig rukket å bli kjent med. Vi er en stor, liten familie sammen med Line, Lærke, Cristina, Alex, Nova, Vester og Svea i tillegg til Kristin, Rafael, Winni, Terje, Espen og Rasmus! Har jeg glemt noen? Vi har blitt så mange etter hvert at det ikke er lett å holde styr på alle. Våre dører er åpne og vi vet at vi har hverandre! Det er en trygghet i livet. Jeg vil påstå at vi har mye tettere relasjoner enn det vi hadde til våre egne onkler, tanter, fettere og kusiner eller det som ofte er vanlig i andre familier. Det er en god utvikling og et godt bidrag fra oss! Felles har vi mange arenaer å møtes på: her på Benalmadena, på Klint, i København, på Ulvøya og på hytta i Valdres og dørene har alltid vært åpne.
Jeg har jo kjent deg Staffan hele mitt liv. Du har alltid vært der! Selvsagt hadde vi våre krangler som små, og vi fikk ofte høre at vi «bråkade». Pappa tok fram riset og fant det nødvendig å gi oss en omgang både en og to ganger. Du var hard og utfordret pappa. Du har fortsatt med å utfordre, og du har ikke latt deg «pelle» på nesa. Jeg var mer «diplomaten» som ville unngå konflikt og med en stor evne til tilpasning. Du har alltid vært mer utadvendt enn meg i den forstand at du har søkt deg ut, mens jeg var mer hjemme og holdt på med mitt. Etter hvert delte vi drømmene og tankene om å endre verden. Det startet vel egentlig på Bondegatan i Gøteborg hvor din lille leilighet ble et fristed. Her laget vi vår første pizza med oliven og sardeller, her prøvde vi hasj og smakte på voksenlivet. Her lytta vi på musikk fra dine hjemmebygde høyttalere, Garrardspilleren og LP-platene som du oppbevarte i en trekasse. Dette influerte min musikksmak for livet. De artistene jeg husker best er Jetro Tull, Leonard Cohen og Hola Bandola band med Garanterat individuell. Bondegatan var et eget miljø som var tiltalende og spennende med Thorbjørn på den andre sida av gården og mange artige naboer som vi festet sammen
med. Jeg tror at mange av mine drømmer om livet ble til her… drømmer som jeg kanskje fortsatt har kjenner jeg når jeg sitter her og skriver… Vår tur til Thy-leiren sammen med Thorbjørn står også i et spesielt lys og åpnet vel opp for neste fase… Jeg husker også haiketuren fra Mosseveien utafor Oslo og ned til Gøteborg hvor vi fikk sitte på med tyske ungdommer i en Folkevognsbuss – selve ikonet for hippietiden og det nye livet…
Du flytta etter hvert til Brumleby, fikk Tobias og gifta deg med Hanne. Du levde ut «hippie»-livet i noen år, og jeg sitter igjen med mange varme og gode minner. Du var alltid inkluderende og tok med Tobias inn i ditt liv. Et minnebilde stiger opp; vi er på Lovisiana og vandrer rundt mens du bærer på Tobias som sover i en bag og nesten holder på å trille ut… Han var alltid med på det du gjorde. Et annet minnebilde fra leiligheten i M20 hvor Tobias og en kamerat har funnet malingspannet og malt både på veggen og (spesielt) på seg selv. En periode forlystet vi oss på frisørsprit… Passet til å blande med likøressens…
Hippielivet og det «flummiga» ble etter hvert avløst av medisinstudier og troen på Mao og Kina som veien fram til det et alternativt, mer menneskeverdig samfunn. Du stramma inn og ble mere «straight» og livet ble ikke lenger så utflytende. Vi delte disse ideene og tilbragte flere somre på marxist-leninistiske sommerleire. Spesielt godt husker jeg vandreleieren i Vassfaret hvor du tok dekknavnet Ørnulf… (hva jeg kalte meg husker jeg ikke). Med ml-tiden kom også den progressive musikken. Det kan bare bli stikkord; Alla e vi barn i børjan (som du lagde dansk tekst til – Alle børn i Brumleby) med Lasse Tennander, Nynningen, De Røde raketter og ikke minst Hola Bandola band med Mikael Wiehe og Bjørn Afselius. Coveret til Lasse Tennander står for meg som selve bildet på denne tiden;
Drømmen for (om) livet og kjærligheten og fellesskapet… Bondegatan, Olskroken, Sarsgate og Maridalsveien… Innsamlingsbøssa, tulipanene, den politiske boka (Maos lille røde?), dobbeltsengen med kjæresten, barnesengen, Kanskje urealistisk ryddig…?
Vi har fulgt hverandre i livet Staffan og vår utvikling er både komplementær og kontrær… Jeg var veldig interessert i medisin med praksis på Häsle og eget medisinselskap. Du startet med teknologi og ville vel «please» Pappa mer enn at det var din hovedinteresse. Likevel du var opptatt av teknologi og reparerte radioapparater og plukket fra hverandre andre tekniske ting som du kom over. Så begynte du å interessere deg for medisin, mens jeg tok fatt i pedagogikken. Du tok din utdannelse og kom gjennom ditt spesiale og begynte som lege. Intet mindre enn imponerende! Og du imponerer til stadighet over hvor mye du kan om ulike sykdommer og medisiner og vi har jo fortsatt stor glede av det. Så forlater jeg pedagogikken og opererer som journalist innenfor ny teknologi og tester videokameraer, TV-apparater og lydanlegg… Plutselig hadde vi byttet rundt på interesseområdene… Nå driver jeg å «forsker på mammas sykdom og er interessert i utviklingen av psykiatrien og dermed er vi sammen over på ditt område. Det er mamma som bringer oss sammen igjen!
Det er mange ord som kommer opp når jeg vil beskrive deg; raus, inkluderende, omsorgsfull, reflekterende, tenker store tanker, nytenkende, kreativ, åpen, humoristisk (du har alltid en lunefull humoristisk kommentar på lur), modig, ærlig….
Så over til deg Caroline
Vi kalte deg for Lin-lin da du var liten, Caroline. Det var jo veldig spennende med en lillesøster, et nytt midtpunkt i familien. Med deg kom det dukker i alle varianter. Husker spesielt «dockan Hulda» som du fikk av Sickan da du var 2 år. Det var morsomt å leke sammen med deg etterhvert, og jeg hadde ikke noe i mot å leke med dukker og dukkehus. Jeg har alltid vært fascinert av små verdener. Det samme gjaldt å leke i sandkassa og bygge hus og veier ute på Bjørn. Ved din hjelp kunne jeg videreføre gleden ved dette uten å få høre at det er du for stor til…
Vi lekte mye sammen på Tjørn – i alt fra sandkassa nedafor «stugan» til butikk og indianer og cowboy i tillegg til bading og krabbefiske. Vi hadde jo et eldorado på Toftenäs. Du var jo ungdom da vi var der, Staffan, mens jeg fortsatt hadde minst ett bein i barndommen. Da var du Caroline en viktig lekekamerat for meg sammen med Elisabeth.
Da var du mindre. Vi hadde et narre-egg i gummi og han fikk (sikkert med min hjelp) deg til å tro at det var det du kasta ut gjennom vinduet i tredje etasje og ikke et ekte egg… Vi syntes at det var ustyrtelig morsomt at det nesten traff en dame med hatt nede på gata…
Jeg husker godt fortellingene, eventyrene, som du laget på skolen. Du hadde (og har) både god fantasi og fortellerevne. Når du får mere ro og bedre tid, tenker jeg at du også får satt deg ned og tatt tastaturet fatt. Du har gode evner der som du med fordel kan bruke til mer enn å lage koselige julebrev!
På Skogveien hadde vi mange gåturer opp i skogen hvor vi snakket om tingenes tilstand hjemme. Det var en vanskelig tid, og det var veldig godt at vi hadde hverandre. Jeg flytta på hybel etter hvert og fikk meg kjæreste, likevel føler jeg at vi greide å beholde vår tette kontakt. Her er det mye vi kan mimre om. Føler ikke at jeg alltid var en like fornuftig storebror…
Du har åpnet Spania for oss Caroline og latt oss oppleve og erfare at landet er mye mer enn sol, strender og billig sprit. Spania er kultur og jeg føler ofte at vi bor i en kald og «torftig» del av verden kulturelt sett sammenliknet med Spania. Du har sammen med Rafael tatt oss med på fantastiske turer og åpenbarer mer og mer av det flotte og varierte landet. Jeg har ikke tall på hvor mange turer vi har tatt ned til dere og jeg sitter igjen med lag på lag av opplevelser. Ronda, Frigiliana, Sevilla, Cordoba, Malaga… Det er ikke tilfeldig at Marte ville gifte seg hos tante i Spania. Mat er også kultur og både du og Rafael er flinke kokker som tryller fram det meste ganen kan begjære til enhver tid og gjerne flere ganger om dagen! Det har vært vanskelig å reise på slanketur til Spania! Eventyrlig er fortsatt paella på grill i friluft med selvplukkede villasparges… I tillegg har vi kost oss ute på restaurant både titt og ofte.
Vi har så mange minner både fra Arroyo og fra Benalmadena og har kommet tett på livet i Spania. Dufter, lyder, fuglene i Calle Oropendola, lyden av barn som leker, fersk barra med chamon York, Sancta Cristina, Osborne, … Vi har blitt veldig glade i Spania gjennom dere!
Caroline, du er raus, selvoppofrende, du har et elskelig vesen, omtenksom og inkluderende. Du søker ut og lærte deg tidlig å stå på egne bein, du har egne meninger som du ikke viker fra (på godt og ondt…), du har drømmer…. Du har stor energi og pågangsmot og det har ofte kommet godt med. Av og til har jeg jo lurt på hvor du tar energien fra i alle bølgedalene. Du har tenkt mer på dem omkring deg enn på deg selv. Du har stamina (utholdenhet), prinsippfasthet (det likner på mammas på en god måte) og lar deg ikke pelle på nesa! Heldigvis ser det ut til at du nå begynner å tenke mer på deg selv og hva du har lyst til. Du har jo bla. skrevet i julebrevet at du har et brennende ønske om å gå El Camino De Santiago. Jeg håper at jeg kan være med på det, men må først få orden på min høyre fot som ikke er helt god for tiden. (Jeg skal til MR like etter at vi kommer hjem…).
Kjære, Caroline! Egentlig bodde vel ikke vi så mye lengre sammen enn det Staffan og jeg gjorde. Du forlot jo tidlig hjemmet for å dra ut i verden. Vi har jo snakket mye om det, og har mange tanker om det som skjedde. Det var jo ikke spesielt populært hos pappa, og han bekymret seg veldig mye for deg og kanskje også overfor hva naboene skulle si. Han var sint på meg fordi jeg ikke holdt ham informert, og for at jeg støttet deg. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det, men er selvsagt også veldig glad for at det meste gikk godt! . Selv om det var mange tunge år, og jeg ble alene igjen i Norge, tror jeg at det var både riktig og viktig at du dro ut. Spania har jo som sagt også vist seg å være et fantastisk sted å bo. Du har jo bare klart det hele! Bygd deg opp en familie med to barn, Cristina og Alex, som vi også er så glade i, gitt oss en superhyggelig svoger i Rafael, etablert et hjem med en gjestfrihet uten like! Det har vært med på å legge grunnen for mange gode venner som du pleier omgang med, og som vi har fått lov til å bli kjent med. Og det mange hundre mil fra der du vokste opp, i et nytt land med et annet språk og en annen kultur. Det er intet mindre enn imponerende, kjære søster!
Staffan! Du har jo gitt oss en tilsvarende relasjon til Danmark selv om vi var tettere på dette landet allerede da du flytta vestover i 1970. Vi hadde jo vår onkel Kjeld i Varde hvor vi var allerede sommeren 1962 etter en sagnomsust biltur sammen med pappas kollega Olof Modin nedover Jylland. Vår første utenlandstur hvis vi bortser fra turene til Norge til Bestemor og Bestefar. Det liberale Danmark! Skinkesalatens hjemland… Mye mat og drikke som jeg allerede har omtalt. Her fant du Winni som har vært din klippe siden da og sammen har dere laget en liten koloni med Line, Lærke, Nova, Vester og Svea. Det er så spennende å følge med på deres liv og se hva de får til. Heldige vi!
Dere er og har vært fantastiske søsken for meg, Staffan og Caroline. Begge to har store hjerter, er inluderende og omsorgsfulle, og jeg opplever at vi alle alltid vil hverandre vel. Vi har hatt få konflikter – jeg husker noen små konflikter i forhold til deg Staffan og alle har gått på mat… Da du kjøpte inn fem kilo mel og skulle bake ferske rundstykker på Tjørn til fortrengsel de sprø og lette kjøperundstykkene som jeg elsker… eller da vi skulle finne gode restauranter på vår «Brothers in New York»-tur for noen år siden. Der var det «enten-eller»-mat og jeg følte meg veldig kresen… Bortsett fra det har du alltid tatt hensyn til mine matlidenskaper og gitt meg mange deilige matretter som culottestek, kamstek, and, og ikke minst skinkesalat…
Vi tre har opplevd mye som helt sikkert har satt sitt preg på oss alle tre. Det var uvanlig at foreldre skilte seg på -60-tallet, og det var svært uvanlig at barna valgte å følge pappaen. Det tror jeg jo var riktig, og at det har vært viktig for oss. Tenk om vi hadde blitt splitta opp som søskengruppe! Skilsmissen mellom mamma og pappa var jo svært vanskelig og mamma skjønte ikke sitt eget beste og mye av det hun gjorde fikk negativ innvirkning på pappa og på oss.
Kjære søsken! Det er så mye jeg vil si til dere. Det meste er usagt og slik blir det jo som regel. Det viktigste er vel kanskje likevel hvis jeg klarer å formidle at jeg er utrolig glad i dere, stolte over dere og hva dere har fått til og hva dere har gitt meg, at jeg føler veldig tette bånd til dere, og ikke tror at det noensinne vil være noe som kan klippe over de båndene!
Skål og gratulerer med dagen!
@tles Univers 